Min siste Microlight Flytur [ Fly Crash ]

Søndag den 01. Juni i 1986 skal bli en spesiell dag i mitt liv. På formiddagen drar jeg ut til Rakkestad, på en privat flystripe for å teste ut mitt nyinnkjøpte fly eller Mikrofly / Trike. En vakker hvit hangglider lignende farkost med en påmontert liten motor bak på ryggen. Jeg mener å huske at jeg betalte omlag 80-90.000 NOK for denne farkosten som ble kjøpt inn helt ny og jeg hadde vært 2-3 ganger i lufta med vingen før dette.

Dette var helt i starten av en tid hvor mikrofly eller trike som vi kalte det, kom til Norge og var lovlig å fly. Kun et fåtall hadde erfaring med slikt utstyr her i Norge. Jeg var 30 år gammel og hadde kun erfaring med hangglider. Jeg var sammen med blant annet min kompis Erik Sinsen denne dagen. Vi var begge utdannet instruktører for hanggliding og var av de første instruktørene som ble etterutdannet som instruktør også for mikrofly, ved Torp Flyplass i Sandefjord. Vi var pionerer innenfor dette faget, selv om jeg personlig hadde liten erfaring i forhold til noen andre. Erik var i høyeste grad en pionér innen både hanggliding og mikrofly. Jeg hadde omtrent 600-800 flytimer med  hangglider og var passe erfaren.

Vi taxer ut og tar av fra denne lille private flyplassen og flyr opp til 600-800 meters høyde og nærmest bare glir rundt omkring, for å nyte tilværelsen der og da.  Jeg flyr ned til omtrent 600 meter, i følge min høydemåler og bestemmer meg for fly inn i en loop. Øker hastigheten og drar farkosten raskt inn i den første loopen. Én loop fungerer som normalt, men på vei opp mot andre loop merker jeg at hastigheten avtar mot toppen. Merkelig opplevelse å føle at utstyret nærmest stopper opp og kollapser på toppen av loop to, opp/ned og på ryggen. Voldsomme krefter trer i kraft og vingene kollapser og bryter sammen som tynne fyrstikker. Flyet spinner rundt og fallskjermen åpner seg ikke som den skal. Den vikler seg rundt og inn i flydelene og flyet spinner raskt mot bakken.

Tilsvarende mikro fly som jeg benyttet. [ Illustrasjonsbilde ]

Tilsvarende mikro fly som jeg benyttet. [ Illustrasjonsbilde ]

Så starter en personlig \”greie\” for meg som mange sikkert har opplevd og hørt om. En såkalt nær døden opplevelse. Alt begynner å fremstå i slow motion. Jeg fungerer utrolig – klart tenkende – og jeg opplever å huske sekund for sekund og en flykrasj som varer i omtrent 2-3 minutter. Selvfølgelig er ikke dette virkelig, rent tidsmessig, men det oppleves slik.

Jeg sitter i flysetet fastspent i mine sikkerhetsseler og tenker lynraskt. Her kan jeg altså ikke sitte, jeg ser opp mot fallskjermen, som ikke var åpnet ordentlig. Ser på aluminiums rørene som stikker ut fra de brukne vingene og jeg tenker at hvis jeg blir sittende slik, så blir jeg spiddet i det flyet treffer bakken. Det ene røret peker inn mot hodet mitt. Jeg klarer ikke å røre meg. En metall wire har viklet seg rundt halsen min og etter noe tid klarer jeg å komme meg løs fra denne. Jeg løsner selene og bestemmer meg så for å klatre ut på det som er igjen av vingene. Prøve så å stå rolig, holder meg fast med en hånd, for så å hoppe når flyet nærmer seg bakken 5-10 meter over bakken, tenker jeg… Tiden stopper helt opp. Jeg ber til min far, Rolf Rudolfsen, om unnskyldning for alt det gale jeg har gjort i livet mitt. Jeg tenker på min nye kjæreste som var høygravid med min eldste sønn, Mads Rudolfsen og jeg er forferdelig trist for at jeg ikke skulle få møte mitt barn. Jeg visste allerede da at det var en gutt som vi ventet på i november og jeg hadde gledet meg ekstremt til dette som skulle bli min komplette familie.

Så kommer bakken og jeg hopper ut og bort fra flykroppen. Var veldig redd for å bli spiddet av alle de skarpe brukne rørene. Det fungerte bra, men jeg må ha bommet en smule på høyden…

Jeg våknet til meg selv etterhvert på bakken og synes det var litt rart at den ene skoen/foten lå bak ryggen og under hodet, så jeg tenkte at jeg får strekke ut kroppen så den kommer i en slags normalstilling. Jeg strekker ut foten, følelsen var veldig god, men jeg oppdaget raskt at den fortsatt lå i samme stilling og på samme plass. Altså en falsk, men vidunderlig følelse. Her er det noe alvorlig galt, tenkte jeg der og da. Jeg var fullstendig uten følelser og ingen smerte i kroppen. Så nå er det bare å ligge rolig og vente. Jeg var ved full bevissthet. Håpet på at noen hadde sett ulykken og etterhvert ville dukke opp. Det gikk ikke så veldig lenge før jeg hørte folk snakke. Jeg lå tydeligvis ute på et stort jorde. Det kom folk til og jeg hørte sirener fra en ambulanse. Jeg må etterhvert ha mistet bevisstheten, for det det neste jeg husker er at jeg var i veldig godt humør og inne i ambulansen. I følge mine kamerater som fulgte meg til sykehuset hadde jeg visstnok får store doser med narkose og jeg pratet og lo. De fortalte senere at de sjelden hadde hørt så mye \”skitprat\” og latter på en times kjøretur med ambulanse.

Etterhvert ankom jeg til Lovisenberg Diakonale Sykehus i Oslo og behandlingen startet umiddelbart.

Skadene jeg hadde pådratt meg var brudd i en fot, brudd i den ene armen, brudd i to fingre og tre brudd i ryggen. Såkalt kompresjonsbrudd i lumbale 1, 2 og 3. Kompresjonsbrudd i ryggen forekommer når knoklene i ryggraden (ryggvirvlene) trykkes sammen.

Tiden på sykehuset var en fin opplevelse og jeg ble nærmest helt frisk. Nå på mine eldre dager merker jeg derimot at ryggen har blitt betydelig stivere og jeg sliter med enkle ting som å knyte skolissene. Så da så…

Det skal også sies og innrømmes i ettertid jeg hadde en tendens til å foreta meg \”crazy things\” i luften også med hangglider. Jeg har flydd ned en tysk bobil og knekte armen på Sundvollen. Jeg har krasjet og tredd ned hangglideren over noen grantrær på Dokka (fra 100 meters høyde). Jeg har flydd inn i turbulens og tordenvær, blitt kastet rundt vektløs i 3.200 meters høyde og spydd i min heldekkende hjelm på Vågå. Jeg kunne ha fortsatt med historier. Det er helt greit at dette tok slutt uten at liv gikk tapt.

Denne fant jeg på nettet nå nylig:
24 1-6/86 Mainair trike Olaf Rudolfsen 650 ft Structural Failure – Sak nr. 24 fra 1 Juni 1986.

Dette er definisjonen av et mikrofly i følge wikipedia:
Mikrofly (eller et mikrolett fly) er et bemannet motordrevet fly med ikke mer enn to seter og med maksimal tillatt startmasse som ikke overstiger 300 kg for enseter landfly og 450 kg for toseters landfly (472,5 kg hvis man benytter redningsskjerm). Som sjøfly, amfibiefly, eller fly med flottører tillates 50 kg mer på maks. startmasse. Flyet må ha en steilehastighet, Vs, eller styrbar hastighet, VSO, (motor(er) på tomgang) på mindre enn 65 km/t (35 knop). Mikrolette fly kan være utstyrt med fastmontert redningssystem (skrogmontert nødfallskjerm) dimensjonert for fartøyets maksimalvekt (oppgitt av produsenten).